Norge har en historie vi ikke kan være stolte av. Døve barn ble i generasjoner nektet å bruke tegnspråk i undervisningen. Samiske barn ble tvunget til å lære på norsk, uten mulighet til å stille spørsmål på sitt eget språk. Disse barna ble ikke bare fratatt språket sitt – de ble fratatt muligheten til å forstå, til å lære, til å bli hørt. I realiteten sin identitet og autonomi. 

Før tegnspråk ble anerkjent som språk i språkloven, ble det sett på som et verktøy – hendene var et hjelpemiddel, ikke et språk. Vi ser at likestillings- og kulturdepartementet i dag bruker det samme argumentet mot ASK- språklige. Talemaskinen blir sett på som et verktøy, ikke som en kanal for språk. Universiteter, fagmiljøer og interesseorganisasjoner er uenige i dette og støtter ISAAC Norge. 

Kultur og likestillingsdepartementet mener at ASK bare er et verktøy til å produsere språk. Hvem har ansvar for at verktøyet fører til at personen tilegner seg et språk? Sammenlignet: Når vi gir et barn blokkfløyte i skolen som verktøy til å produsere musikk, så ligger det læreplaner og mål for opplæringen som skal føre til produksjon av musikk. Det ligger ingen læreplaner, retningslinjer eller ansvar for å sørge for at språk utvikles via ASK- verktøyet. Og med all respekt å melde, så viktig vi synes musikk er for uttrykk, så er vi vel enige om at språk til sammenligning er livsviktig og grunnleggende. Staten har tatt seg tid til å mene noe om at musikk er viktig.. Språk er en grunnleggende menneskerettighet som i denne sammenhengen blir tydelig at regjeringen ikke tar ansvar for. ASK- språklige er per i dag rettsløse

Å definere den språklige delen av ASK som språk (les: i språkloven) handler ikke bare om å verne språket – det utløser rettigheter. Det betyr for eksempel at man ikke kan sette et barn på skolebenken uten å forsikre seg om at barnet både forstår og kan bruke sitt eget språk aktivt i læringsprosessen. Slik det er i dag må pedagogen både undervise etter læreplanen og samtidig lære barnet – og seg selv – symbolspråk (ASK) underveis. I praksis betyr dette også å kontinuerlig legge til ord i talemaskinen i forkant av det som skal gjennomgås etter læreplanen (mange 1000 ord hvert eneste år). ISAAC Norge kjenner ikke til noen eksempler på at dette faktisk er mulig å gjennomføre.

I dag er det slik at man får verktøyet, dvs talemaskinen, programvaren og symbolene, gjennom NAV Hjelpemiddelsentral. Fordi symbolspråk ikke er beskyttet i språkloven er det opp til offentlige anbudsprosesser hvilke løsninger leverandørene leverer til NAV. Resultatet er at ASK- språklige personer risikerer etter mange års bruk at deres system ikke er tilgjengelig i sortimentet til hjelpemiddelsentralen. Personen det gjelder blir i praksis språkløs, i det leverandøren ikke tilbyr support eller at verktøyet går i stykker.